Litt av hvert fra sykesengen.

(Mens jeg venter på at influensa og ørebetennelse skal gi slipp på meg, går tiden fortere om man har noe å gjøre...)

Jeg har hatt italiener i 18 år, og mange jeg kjenner har etterhvert også falt for disse små hundene.

Mitt første møte med en italiener imponerte meg ikke akkurat, enda jeg ønsket meg hund. Jeg husker jeg tenkte "pinnedyr" og dømte raskt, kun basert på utseendet. Etter noen få møter til var jeg helt solgt, for et fantastisk stilig vesen, det ville jo passet meg perfekt med en slik liten hund, dårlig plass som jeg hadde og hele tiden på farten.

Lille julaften '94, fikk jeg min første italiener Cirka, og hun var virkelig den perfekte hund, selv om hun åpenbart ikke hadde utstillingspotensiale. Hun var med meg overalt, var en ganske åpen og rolig hund, hilste pent og ble venn med alle, stakk aldri av, og var så klok og leste nye hunder og mennesker rundt seg på fornuftig måte.

Cirka døde 10 år gammel av en type kreft som spredte seg raskt på tross av medisinering. Jeg tror ikke jeg finner en så nydelig hund igjen, hun er dypt savnet.

Etter å ha hatt noen iggies må man fort innse at de er store personligheter alle som en, ikke vanskelig å bli glad i. Deres tydelige kroppspråk og åpenbare hengivenhet til sine eiere, de morsomme sprellene de finner på og særegenhetene hos hvert individ gjør dem til en spennede rase man ikke blir lei av.

Det er en ganske unik rase, som på tross av sin lille størrelse er svært raske og elegante. Om sommeren ligger de og nyter solen, og er de inne flytter de seg i rommet etter hvor solstrålene treffer. De elsker å løpe når forholdene ligger til rette for det, f.eks. en stor flat gressplen eller en tom fotballbane, og er gjerne med på tur overalt. Vintertid eller når det regner sidelengs gjelder det å bli fort "ferdig" så man kan komme inn i en lun og varm stue igjen, gjerne under et teppe eller på et fang. Dette er ikke rasen som trives best med å holde følge med en skiløper om vinteren, men selvfølgelig fins det individer som også liker og tåler den slags aktiviteter. Gode, nyttige klær med riktig fasong begynner å bli lettere å få tak i også, på nett fins det mange som syr spesiellt til mynder, og noe kan være greit å ha når man må begi seg ut i dårlig vær. Den beste matchen er å ha eiere som ikke er for glad i rufsevær heller. ;)

Jeg ønsker veldig at de fire små til Didi alle skal havne i riktige hjem. At deres fremtidige eiere har satt seg godt inn i hva det vil si å ha ansvaret for en slik liten tass, og at det er hjem med mye omsorg og vilje til å tilpasse seg valpens behov. Hvis du har tenkt på å få deg en valp, fortell gjerne litt om deg selv og familiesituasjonen dere kan tilby valpen. Husk at dette er en hund som kanskje lever i 12-15 år, ofte like lekne og kvikke hele livet, og alltid i behov av en "flokk" rundt seg som bryr seg.

De har allerede vist litt av sine personligheter, men ukene fremover blir spennende og vi håper vi finner en god match til hver av valpene. Det ser ut til at vi selv har forelsket oss i den ene tispevalpen som ligner mest på Didi, så det er nok henne vi beholder. Derfor er hun ikke med på bildene/filmen denne gangen.